barten

Etter at jeg kom hjem fra ferien / sykehusoppholdet på Kreta ble jeg innkalt til en kontrolltime til hjertespesialist ved Røros Sykehus.
Etter å ha undersøkt meg på alle de nødvendige måter og konstatert at tingene så ut til å være bra, kom han inn på dette med LHL sitt rehabiliteringssenter på Røros. De hadde en egen gruppe for personer med hjertesykdommer, være seg infarkt, bypass, flimmer etc.
Jeg hadde på forhånd hørt snakk om dette og takket umiddelbart ja til at legen kunne få søke meg inn der. 

I tiden som gikk før jeg skulle inn på RRS fikk jeg høre enorm mye skryt om hvor bra det skulle være der. Alt det positive jeg hørte gjorde at forventningene var skyhøye da jeg en sein novemberdag 2009 møtte opp for ett opphold på 4 uker.

Hjerteteam 12 - 2009, ble vi kalt. en gjeng på 17 - 18 personer i aldergruppen sein 40 til god 80. Og da snakker jeg ikke om fødselsår, men alder :-) 

Det første som slo meg med RRS var det de kaller "likemannsarbeide". Før jeg kom til RRS hadde jeg jo snakket både med lege, familie, venner, arbeidskollegaer og andre som gjerne spurte om "hvordan går det med deg?".
Samtalen jeg hadde med disse ble gjerne litt overfladisk, med kommentarer som "sier du det ja", "og nei så fælt" og så videre. De ville så gjerne innvolvere seg, men kunne liksom ikke helt sette seg inn i hvordan man hadde det.
På RRS kom man direkte i prat med andre på hjerteteamet som hadde gjennomgått bortimot det samme som meg selv, og de samtalene var på ett helt annet nivå. Jeg fikk forståelse og tilbakemeldinger som ingen andre noen gang hadde kunne gi meg. Det var en helt utrolig opplevelse som løftet psyken, ikke bare for meg, men også for de andre på teamet.

Som nevnt dro jeg til RRS med skyhøye forventninger - for å si det rett ut. Alle de forventingene ble gjort til skamme - opplevelsen jeg sitter igjen med er TI ganger over det jeg hadde forventet. Hele opplegget på RRS med teamet, treningsopplegget, det faglige, mat, samtaler, ikke minst atmosfæren er ubeskrivelig. Nå ønsker jeg ingen å komme i den situasjonen at de trenger ett opphold på RRS, men for at man skal kunne forstå det jeg opplevde så må det oppleves.

Hjerteinfarktet ble en milepæl i mitt liv - ett punkt hvor tidsregningen på mange måter startet opp på nytt. RRS var med på å dra meg igang imot en ny og sunnere  livsstil - som forhåpentligvis skal gjøre at det ble med det ene infaktet.

Treningsterapautene på RRS gjør en helt utrolig jobb. Jeg hadde alltid trodd at trening var ett blodslit med onde muskler, blodsmak i munnen og smerter i lunger og det som værre er.
På RRS lærte jeg at trening skal være gøy, gøy, gøy og ikke noe annet (med mindre man har tenkt og konkurrere mot Petter Nortug da....)
Neida, den vanlig mann i gata trenger ikke å sprenge seg selv  til ytterpunktene for at det skal ha helsemessig gevinst - tvert i mot.

Så til alle dere ved LHL Røros Rehabiliteringssenter, ansatte og deltakere på hjerteteam 12/2009:

HJERTELIG TAKK FOR AT JEG FIKK VÆRE EN DEL AV DETTE OG DERE I 4 UKER - DET VIL ALDRI BLI GLEMT !!!