barten

Så kom da den dagen vi skulle ta med oss Victoria og forlate Spearfish. En spesiell dag for Victoria og hennes vertsfamilie. Nå ble det ikke det endelige farvel - vi skal møte dem igjen i Chicago på slutten av turen vår :-)

Vi satte fronten på bilen i retning vest og dro i vei. Første mål var "Devils Tower" Dette er en fjelltopp som er rester fra den gangen det var vulkanvirksomhet i område. En fasinerernde opplevelse å se denne enorme "pluggen" midt ute på ett område.

 







Etter "Devils Tower" forsatte vi turen mot Cody, en liten by utenfor nasjonalparken Yellowstone.

Nå har det regnet her i Spearfish to dager i strekk. Ikke noe uvant for en trønder, men for de som bor her er dette ikke normalt.

I dag derimot var det brukbar temp på rundt 18 - 20 grader og opphold.
Dagen var satt av til en rundttur i område for å få med oss de største severdighetene.
Turen gikk via Rapid City til Mt Rushmore, deretter til "Cracy Horse" via "Hill City" til Deadwood og så tilbake til spearfish.

Rapid City har en befolkning på ca 61 000 innbyggere (2003). Mer enn 10% av befolkningen har indianske aner. Byen er hovedstad for Pennington County. Den er den nest største byen i Sør-Dakota etter Sioux Falls. 

Mt Rushmore  (Mount Rushmore National Memorial) er et nasjonalt minnesmerke som ligger i Keystone, Sør-Dakota, Amerikas forente stater. Minnesmerket omfatter en park på 5 km². Mellom 1927 og 31. oktober 1941 laget skulptøren Gutzon Borglum og 400 andre arbeidere den 18 meter høye bysten av presidentene George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Rooseveltog Abraham Lincoln for å markere landets 150-årsjubileum.

Crazy Horse minnesmerke er et monument av Crazy Horse under opparbeiding. Monumentet ligger ca. 40 km fra Mount Rushmore i Black Hills i Sør-Dakota. Det ble påbegynt i 1948.

Deadwood er en liten by i South Dakota i USA som ble anlagt under gullrushet. Wild Bill Hickokdøde i Deadwood 1876, som da var endel av territoriet Dakota. I år 2000 hadde byen 1 380 innbyggere.



Søndag 22. mai 2011 - dette er en dato som for både meg, min kjære hustru og ikke minst vår datter Victoria vil bli husket for all tid fremover.
Det var både en litt uvirkelig og surrealistisk opplevelse å være tilstede i en stappfull gymsal ved Spearfish High School i Sør Dakota, USA og få se ens egen datter gå opp og motta Graduation.
Dette er slik man bare har sett på amerikanske ungdomsfilmer før - type "High School Musical" og "American Pie" .
Alt var slik man har sett det på TV.... nesten i alle fall  ;-)

Etterpå ble dagen feiret på en mexikansk restaurant med god mat :-) 

Dagen i dag har for det meste gått med til bilkjøring. Og for å si det slikt - bilkjøring her borte er kjedelig. Du svinger ut på Interstaten, drar bilen opp på ca 125 km/t (75 miles/h) kobler inn cruise controllen - og så er det bare å la km og mil suse forbi. Og da kjører jeg ikke for fort - 75 miles/h er fartsgrensen på store deler av Interstaten. Noen steder er det veiarbeide - da settes hastigheten ned til 65 miles/h. Og veien, ja den går rett fram - mil etter mil etter mil etter mil...

Under veis gjorde vi noen stopp, bl.a. ved noen som kalles "1880 Town". Dette er gamle hus fra rundt 1880 som er samlet og satt sammen etter ei "hovedgate". Her finner man alt fra butikker, brannstasjon, trykkeri, sheriff, fengsel osv. Alt slik det var her i område på slutten av 1800 tallet - og slik vi kjenner det fra cowboyfilmene. En spesiell opplevelse. Spesielt saloonen var helt som om den var plukket ut av en westernfilm.

Så kom vi da til slutt frem til Spearfish - og fikk treffe igjen vår kjære Victoria som vi ikke hadde sett på 9 mnd.

I dag våknet vi i Minneapolis til ett strålende vær og ca 20 grader. Første på planen var frokost - Breakfast Inn Amerika - var det en låt som het. Vel en ting er sikkert, frokosten dugde som både frokost og lunch. Her spares det ikke på noe :-)

Etter frokost gikk turen til "Mall of America" USA's største shopping og underholdningssenter. Det sies følgende: "om man bruker 10 minutter på hver butikk vil det ta 86 timer og bli ferdig"... Vi var der ett par timer og så nye butikker overalt. Senteret inneholder også ca 70 spisesteder, 14 kinoer, 18 hulls golfbane og en fornøyelsespark med innendørs berg-og-dal bane.  www.mallofamerica.com

Deretter var det på tide og hente leiebilen.
Turen gikk deretter til Hendricks, en liten bortgjemt landsby med drøyt 700 innbyggere. http://www.hendricksmn.com/
Årsaken til at turen gikk hit var ett ønske om å få se Singsaas Lutherian Church. Svært mange av innbygerne i Hendricks stammer fra utvandrede gauldalinger. Det må sies at det var en svært spesiell følelse å stå på kirkegården, mange mange mil borte fra gauldalen - men alikevel så nært når man så navnene på minnesteinene. Der var det Kjelden, Engesmoe, Moen, Winsness, Digre osv osv. Datoen på noen av gravstedene vitnet om at den fremdeles er i bruk.

Etter Hendricks satte vi snuta på bilen mot Sioux Falls. Her skal vi få litt søvn før vi i morgen skal kjøre til Spearfish hvor Victoria er.



Ja, så var endelig dagen kommet for avreisen. Dette har vi gått og planlagt helt siden Victoria reiste over som utvekslingsstudent på august i fjor. Turen har vært under detaljplanlegging siden på nyåret og det har gått litt frem og tilbake med de ulike forslagene vi har kommet fram med. Nå var den endelige planen klar og skulle settes ut i livet.

Flyturen fra Værnes til Amsterdam gikk greit - to timer er fort unnagjort. Ventetiden på Schipol airport gikk ganske fort.

Så skulle vi sjekke inn på flyet til Minneapolis. Der var det litt anderledes ja...
Det startet med at vi skulle igjennom det vanlig intervjuet som alle "ikke amerikanere" må ta. Når grensevakta fikk se våre pass kikket har litt ekstra på meg. Så begynte "kryssforhøret". Hvor vi skulle, hvordan skulle vi reise, hvor skulle vi bo, hvorfor, hvem hadde planlagt reisen, hvem hadde bestilt reisen, hvor mye kostet den, hvordan hadde vi betalt den, hvor bodde vår datter, hva jobbet vi med. Han skulle se førerkort, kredittkort osv osv. "Det var da svært så nøye de var", var tanken som slo meg - helt til grensevakta sa følgende: for ett par timer siden hadde en annen person med samme navn som meg sjekket inn på en annen flight til USA. Sjansen for at slikt skal skje - min kombinasjon av for og etternavn er ikke blant de mest vanlige i Norge - er ganske liten, derfor denne "ekstra" oppmerksomheten. Vi er bare ett par tre stykker i Norge med denne kombinasjonen.
Etter å ha sjekket oss ut på alle måter kom både han som hadde intervjuet oss og en annen smilene til oss og sa at alt var i orden. Jeg fikk være med bort til en pc de hadde hvor jeg selv fikk seg at det var to stk den dagen med navn "Geir Hoegaas" - og vi begge skulle til USA.

Turen videre gikk greit selv om 9 timer på ett fly er kjedelig............



Så kan man vel si at man på en måte er kommer i mål. Vekta stopper nå 55 kg før det den gjorde i min "storhetstid"
3 år har jeg brukt på denne forvandligen. 10 kg de to første årene - da var det bare litt trimming som gjorde utslaget.
De siste 45 kg forsvant i løpet av ca 18 mnd etter hjerteinfarktet sommeren 2009.
Som jeg har skrevet før så kaller jeg ikke dette for slanking - dette er snakk om livsstilsendring og vektreduksjon.

Dvs, som tidligere overvektig så er man aldri helt i mål. Vekta skal stabiliseres, og om man tror det skjer av seg selv - ja da har man tatt rimelig feil. Det er kanskje en feil mange gjør. Man står på, trimmer og passer på maten, vekta går nedover og nedover - og så en dag er man der... Det er da fremtiden starter. Er vekta nådd på "rekord tid" ved hjelp av piller, supper, barer og annet som lover deg kropp som en gud(inne), ja da tror jeg gleden kan bli kortvarig. Det er fort gjort og falle tilbake til gamle synder. Man er kanskje lei av "slankematen" og vil gjerne unne seg noen skikkelig godsaker. Vekta øker igjen, og så er det på'n igjen. Resultatet blir det man kaller "jojo slanking".
Det er her jeg er overbevist om at en total livsstilsendring, uten andre hjelpemidler enn økt fysisk aktivitet sammen med ett sundt og riktig kosthold vil gjøre det letter og holde vekta på rett side.
Det lille regnestykket med tilført energi minus forbrukt energi - det vil alltid gjelde. Tilfører man kroppen mer energi enn den forbruker vil overskuddet lagres i form av fett. 

Nå er alt dette kun påstander jeg kommer med uten at jeg har vitenskaplige dokumentasjoner for det jeg mener, men mener det gjør jeg uansett. Så får det være opp til hver og en hvordan man vil tolke det.
Jeg har klart det - da kan andre også klare det.

Om du er nysjerrig på den "oppskriften" jeg har fulgt så vil jeg snart legge ut den.
Inntil videre til alle dere som sliter med vekta - stå på - du har ett lettere liv i vente :-)



Etter at jeg kom hjem fra ferien / sykehusoppholdet på Kreta ble jeg innkalt til en kontrolltime til hjertespesialist ved Røros Sykehus.
Etter å ha undersøkt meg på alle de nødvendige måter og konstatert at tingene så ut til å være bra, kom han inn på dette med LHL sitt rehabiliteringssenter på Røros. De hadde en egen gruppe for personer med hjertesykdommer, være seg infarkt, bypass, flimmer etc.
Jeg hadde på forhånd hørt snakk om dette og takket umiddelbart ja til at legen kunne få søke meg inn der. 

I tiden som gikk før jeg skulle inn på RRS fikk jeg høre enorm mye skryt om hvor bra det skulle være der. Alt det positive jeg hørte gjorde at forventningene var skyhøye da jeg en sein novemberdag 2009 møtte opp for ett opphold på 4 uker.

Hjerteteam 12 - 2009, ble vi kalt. en gjeng på 17 - 18 personer i aldergruppen sein 40 til god 80. Og da snakker jeg ikke om fødselsår, men alder :-) 

Det første som slo meg med RRS var det de kaller "likemannsarbeide". Før jeg kom til RRS hadde jeg jo snakket både med lege, familie, venner, arbeidskollegaer og andre som gjerne spurte om "hvordan går det med deg?".
Samtalen jeg hadde med disse ble gjerne litt overfladisk, med kommentarer som "sier du det ja", "og nei så fælt" og så videre. De ville så gjerne innvolvere seg, men kunne liksom ikke helt sette seg inn i hvordan man hadde det.
På RRS kom man direkte i prat med andre på hjerteteamet som hadde gjennomgått bortimot det samme som meg selv, og de samtalene var på ett helt annet nivå. Jeg fikk forståelse og tilbakemeldinger som ingen andre noen gang hadde kunne gi meg. Det var en helt utrolig opplevelse som løftet psyken, ikke bare for meg, men også for de andre på teamet.

Som nevnt dro jeg til RRS med skyhøye forventninger - for å si det rett ut. Alle de forventingene ble gjort til skamme - opplevelsen jeg sitter igjen med er TI ganger over det jeg hadde forventet. Hele opplegget på RRS med teamet, treningsopplegget, det faglige, mat, samtaler, ikke minst atmosfæren er ubeskrivelig. Nå ønsker jeg ingen å komme i den situasjonen at de trenger ett opphold på RRS, men for at man skal kunne forstå det jeg opplevde så må det oppleves.

Hjerteinfarktet ble en milepæl i mitt liv - ett punkt hvor tidsregningen på mange måter startet opp på nytt. RRS var med på å dra meg igang imot en ny og sunnere  livsstil - som forhåpentligvis skal gjøre at det ble med det ene infaktet.

Treningsterapautene på RRS gjør en helt utrolig jobb. Jeg hadde alltid trodd at trening var ett blodslit med onde muskler, blodsmak i munnen og smerter i lunger og det som værre er.
På RRS lærte jeg at trening skal være gøy, gøy, gøy og ikke noe annet (med mindre man har tenkt og konkurrere mot Petter Nortug da....)
Neida, den vanlig mann i gata trenger ikke å sprenge seg selv  til ytterpunktene for at det skal ha helsemessig gevinst - tvert i mot.

Så til alle dere ved LHL Røros Rehabiliteringssenter, ansatte og deltakere på hjerteteam 12/2009:

HJERTELIG TAKK FOR AT JEG FIKK VÆRE EN DEL AV DETTE OG DERE I 4 UKER - DET VIL ALDRI BLI GLEMT !!!

I flere år, helt siden midten på 90-tallet  var hverdag, helg, høytider og ferie stort sett noe som forgikk på kalenderen. For min del var det jobbing, jobbing og atter jobbing. Det virket kanskje ikke slik da, men nå i ettertid ser jeg jo at det var det. På dagtid var det den vanlige jobben som tok tiden, etter ordinær arbeidstid var det venner, bekjente, bekjente av bekjente og helt ukjente som etterspurte service og vedlikehold på sine PC'er.

Da hjemmePC reformen kom på 90-tallet skulle jo alle ha sin egen pc i stua. Svært få viste egentlig noe særlig mye om hverken bruk eller vedlikehold. Ettersom jeg hadde holdt på med dette siden først på 80-tallet sprede ryktene seg fort. Det var hele tiden ett eller annet som skulle fiksen på en eller annen sin pc.
Når man da i tillegg ikke viste betydingen av ordet "nei" så dro dette på seg mer og mer.

Så... våren 2009 bestemte vi oss for at nå skulle vi ha ferie - en riktig ordentlig ferie. Uten PC, jobbtelefon og annet. Det var 20 år siden sist vi var i syden, da på bryllupsreie, så det passet bra å feire 20 års bryllupsdag under en varmere himmel.
Så sagt som gjort - reisen skulle gå til Kreta på slutten av juli.

Denne sommeren hadde jeg begynt å sykle litt. Kjøpte meg en hybridsykkel og syklet jevnt og trutt rundt i nærbygda. De lengste turene gikk til Hovin og Rognes. Jeg hadde merket at det til tider gjorde litt ondt i brystet og i venstre armen, men etter å ha konfrontert dette med legen fant vi ut at det var endring i treningsformen som måtte være årsaken. Vekta hadde gått litt ned og lå vel på rundt 125 - 127kg.

Så en dag først på juni var jeg ute på en gåtur opp til "Kvennvatnet". Jeg hadde ikke kommet lagt opp i bakkene før smertene i brystet og venstre armen ble så kraftige at jeg nærmest gikk i knestående. "Det var da svært så dårlig formen var da" - var vel tankene jeg gjorde meg. Etter å ha hvilt ett par minutter fortsatte jeg oppover, men måtte gjøre regelmessige stopp på grunn av at smertene kom tilbake.
Dagen etter ringte jeg legekontoret og fikk beskjed om å komme innom samme dag for en EKG.
EKG'en var fin den og turnuslegen som undersøkte meg konkluderte med at det trolig var stress som var årsaken.
Men, som han sa, hvis jeg ville kunne han sende meg på en AEKG. Ville... jeg ville vel vite hva som var feil og ga klart svar på det.
Time til AEKG fikk jeg på slutten av august.

Smertene i bryst og arm kom og gikk de neste ukene - jeg prøvde ut nitroglyserin som lege hadde sagt jeg kunne prøve, men uten at jeg syntes det hadde noen større effekt.
Så en dag midten på juli, en ukes tid før ferien startet hold jeg på å flytte på noen kasser på jobb. Smertene i armen ble så intense at jeg ringte legekontoret og fikk komme inn med en gang. Legen som undersøkte meg konkluderte med at noe lå i klem i skulderen og at han skulle bestille time for MR. Fikk resept på smertestillende og ønske om en god ferie.

Ferieøya Kreta er etter min smak ett paradis. Folket, stemningen, temperaturen - alt var perfekt.
Å ligge ved bassenget, nyte en iskald øl, kanskje en røyk og bare slappe av. Ingen pc'er som skulle fikses, ingen telefoner fra kunder eller andre, bare slaraffenliv :-)

Det eneste som plaget meg var at så snart vi skulle gjøre noe, gå oss en tur, ta en svømmetur, så kom denne pineaktige smerten i armen. Noen ganger gikk smerten innover mot brystet. Men, legen hadde jo sagt det var noe som lå i klem i skulderen, og da skulle man vel tro på det...

Fjerde dagen vi var der var vår 20. bryllupsdag. Vi feiret i rolige former med en bedre middag utpå kvelden. Når vi kom tilbake på hotellet kom hotelsjefen med ei flaske rødvin og ville skåle og feire sammen med oss. Det ble litt utpå natta, sånn rundt 3-tiden før vi kom i seng.

Halv seks våkner jeg av denne pinaktige smerten i armen. Prøver å ta en nitroglyserin, det har hjupet litt før, men smertene ble bare være. Svetten begynte å renne og jeg følte meg ikke særlig bra.
Da hadde min kjære kone fått nok. Hun hadde hele sommeren gått å ment at dette ikke bare var stress og denslags. Sikker på det ikke er noe med hjerte spurte hun jevnt. Neida svarte jeg, legen sier det er noe annet.

Nå tok hun telefonen og ringte nødnr. Der var det ikke mye hjelp å få - ??? men vi hadde registrert at rett ved hotellet lå det ett legekontor. Min kjære og den eldste datteren vår sprang dit, fikk tak i tlfnr til legen og ringte.
Det tok ikke mange minutter før han var på plass, med EKG utstyr og det som trengtes. Etter en EKG måling var det ikke lenger noen tvil - her var det ett hjerteinfakt på gang.

Ambulanse ble rekvirert - resten av ferien for min del ble 12 dager på ett kretisk privatsykehus med utblokking og stenting.

Denne hendelsen gjorde så mye med meg at jeg i dag har en tidsregning før og etter hjertinfarktet.
Selv om alt gikk bra, jeg fikk svært god pleie på sykehuset og formen ble bedre for hver dag - så er dette en opplevelse jeg gjerne kunne vært for uten - og i alle fall ikke ønske å oppleve på nytt.

Når jeg kom hjem begynte en ny tilværelse - mye på grunn at noen fantastiske mennesker på LHL Røros Rehabiliteringssenter....

En høstkveld 2007 var ansatte og ledelse i Gauldal Energi AS samlet for en enkel markering av ett 10 års jubileum. På slutten av dette presenterte konsernets sjef at de hadde tatt en besluttning om å melde alle inn i noe som het TC-trening. Gjennom tc-trening skulle alle ansatte, fra renholdspersonalet og opp til konsernsjef få en mulighet til å komme i bedre form.

Kort fortalt så er tc-trening en form for konkurranse, hovedsaklig innad i selskapet, om å score flest poeng i løpet av en gitt tid ved hjelp av trim og trening. Hele konsernet ble del opp i fire lag på tvers av selskapene og tittel på den enkelte ansatt. Man skulle så registrere inn på en webside når man var ferdig med ei trim / treningsøkt. Maks poeng pr dag var 125 og for en mnd 1000 poeng. Alt etter hvor godt trent man var ble man delt inn i tre kategorier; mosjonist, entusiast eller birkebeiner, deretter etter alder. Poengene for hver på laget ble lagt sammen og delt på antall - slik fikk du da lagets snittpoeng. Etter 4 mnd ble alle med full score disse mnd premiert, og etter ett år ble det trekt ut en person som fikk en større premie.

Innerst inne i mitt hode var det en stemme som, da jeg fikk høre dette, sa YESSSS!!!
Jeg visste jo at trim og trening var noe av det som måtte til skulle jeg komme meg ned i vekt. Vekta sto nå på 135kg - noe som ga meg en BMI på 43 - sykelig overvektig. Nå så jeg en mulighet til å komme igang - hovedsaklig av den grunn at jeg, selv om ingen andre ansatte veide i nærheten av det jeg gjorde, ikke skulle dra ned snittresultatet på laget mitt. Her våknet konkuranseinstinktet i meg.

Nå måtte jeg jo kommentere til de fra tc-trening som var der da det ble presentert, at de manglet en kategori; sofaslitere - det var der jeg hørte hjemme. Til og med mosjonistene var langt sprekere enn meg.

Men som sagt så gjort, her var det bare å komme i gang. Ingen trimøkt fikk være mindre enn 20 minutter, så starten ble å gå en runde oppe i boligstrøket ett par kvelder i uka. Dette ble så etter hvert for enkelt, og gåturene ble lengre og lengre. Til slutt gikk jeg en rundt nede i bygda på 8 km ett par tre ganger i uka.
Formen ble jo sakte men sikkert bedre, og vekta reduserte seg litt, men ikke så veldig mye. I løpet av de to første årene, frem til sommeren 2009 gikk vekta ned med ca 10 kg. Da hadde jeg også kjøpt meg sykkel og syklet trimturer på opptil 20 km. Matintaket derimot - det hadde jeg ikke gjort store endringer på.

Så smalt det!!!